Gradene synker mot null.

Gradene synker mot null, og med dem minker også den dårlige samvittigheten over å sitte inne litt mer enn man strengt tatt burde i løpet av en dag. Det er strengt tatt helt greit å dvele innendørs foran skjermen når det blåser småjæ..r ute, og attpåtil har begynt å snø. For idag snødde det, og vinden var særdeles sur. Jeg tok nemlig en kort tur ut, og med et glis om munnen kan jeg si at det var for å komme meg bort til treningssenteret. Noe som er bedre enn å kunne late seg foran dataen med en varm kopp te er det å kunne gjøre det, og samtidig kjenne på kroppen at man har utrettet noe fornuftig også. For det å være gamer, eller "datanerd" er jo ikke akkurat til fordel for kroppen.

Det som virkelig fanget oppmerksomheten min idag var Torchlight. Et fantastisk spill de fleste omtaler som en Diablo 2 klone, både på godt og vondt. Det eneste som er annerledes, sies det, er grafikken som er mye "koseligere" (eller barnsligere som enkelte har uttrykt), men jeg synes igrunn at det å plotte inn generøst med farger i et RPG-eventyr er helt på sin plass. Hvis man tar bort MMO-delen fra World of Warcraft, og forandrer det til simulert 3D istedenfor 3D, så har man ca sånn Torchlight ser ut. Hovedhistorien i spillet er enkel, men man har mange oppdrag man kan gjennomføre utenom storylinen. Spillet krever svært lite av en, men er likevel svært underholdende med tanke på design, replikker, og animasjoner av både bevegelser og magi. Det må også nevnes at det faktisk er ganske sjarmerende å ha med seg kjæledyret sitt på tokt. Min figur sloss side om side med en gaupe/stor katt ved navn Dexter, som har lært seg både å mane frem skjelettkrigere og å stoppe fiendene med edderkoppnett. Ergo, selv om man ikke har noen på laget sitt i spillet føler man seg aldri helt alene, og den firbente er til god hjelp. Plutselig hadde det gått fire timer, og jeg lurte på hvorfor i all verden jeg var så sulten.

Etter middag var det duket for et par-tre episoder av The Big Bang Theory som man befinner seg helt hektet på. Historien spinner rundt en liten vennegjeng bestående av fire tydelig overintelligente menn, hvor karakterene Leonard og Sheldon er de man følger mest. Det sies at når man er eksepsjonelt god i noe, så kompenseres dette ofte for ved å være ekstremt dårlig til noe annet, og i dette tilfellet er guttene totalt blottet for sosiale antenner, men på vidt forskjellige måter. I sterk kontrast til dette dukker den halvsmarte, søte Penny opp som ny nabo, og snur tilværelsen deres litt på hodet. Hver episode varer i overkant av 20 minutter, så det går fort tre i slengen. Man blir rett og slett utrolig oppgitt av å se på disse ubegripelige figurene, men samtidig føler man et sterkt behov for å bare se en episode til... Og dermed var man litt over halvveis i sesong to, på dag tre.

Den daglige/kveldslige luftingen av rottebarna ble tatt fatt på i titiden, og disse små krabatene slutter aldri å overraske. Jeg hadde lest et sted på forumet at rotter er glade i tørt brød, og kom med det samme på at jeg ikke har forsøkt å gi dem det før. Litt spent plukket jeg frem en brødskalk fra posen og satt meg på gulvet. Det tok ikke lang tid før Tetra kom pilende bort for å lukte. Hun ble gitt en og en liten bit av skalken, og Java fikk beskjedent bitt i seg et par stykker hun også. Hver gang Tetra hadde tatt en bit kom hun løpende tilbake i full fart, og klatret over meg i tillegg til å stå på to ben og lene seg på meg. Ok da, tenkte jeg, du skal få en bit til. Etter en stund slo det meg at hun igrunn kom såpass fort løpende tilbake igjen at hun ikke på noen måte kunne ha rukket å spise opp alle brødbitene. Jeg flyttet meg litt og fikk øye på det her:



Tetra har altså løpt frem og tilbake og hentet brødbiter. Ikke spist dem, hentet dem, og lagt dem fra seg på sitt lille sted bak sofaen.. og så kommet tilbake for flere. Og tilbake sitter jeg med undringen min over dette vesenet på fire bein som tydeligvis vet hva hun vil, uten at noen andre egentlig skjønner noe som helst. Hmm.. Dette kunne igrunn minne om noe(n).