Waiting For The Dawn..

Alt det hektiske som har vært en stor del av hverdagen min den siste tiden holder langsomt på å forsvinne. Det er litt i overkant av en uke igjen til siste eksamensprestasjon, deretter trekker jeg meg tilbake til barndomshjemmet for å kose meg med jobben min, bekjente som kommer hjem i ferien, nyttårs- og juleforberedelser frem til nyåret. De fleste julegavene er allerede kjøpt inn, disse ordnet jeg og Thomas store deler av i dag, i tillegg til at jeg fant en flott kjole jeg vil betrakte som "den lille sorte enhver kvinne bør ha". Om en ukes tid skal jeg finne meg et par ordentlig fine pensko også, så er man klare for høytiden med alt den har å tilby. O' jul med din glede! Jeg har hatt så villt mange ideer når det kommer til å skrive, men tiden har ikke strukket til, og den tiden jeg har hatt til overs har gått til ren avslapping fremfor blogging. Til slutt føles det nesten som hodet holder på å gå i lufta på grunn av alle ideene, men jeg lagrer dem et lurt sted til de har modnet og er helt klare for verden.

I morgen rømmer jeg Hønebyen til fordel for Tønsberg. Det finnes ingenting som kan gi meg hint om hva som venter meg, men jeg er spent på både den gode og den vonde måten. Det ville vært forferdelig av meg å ikke besøke farmor på sykehuset, uansett hvor lenge det er siden vi sist hadde kontakt. Hun spillte jo lenge en ganske stor rolle i livet mitt, og jeg vil ikke akkurat si at det kun er hennes egen skyld at hun ikke gjør det lenger. Situasjonen har følgelig åpnet for mer kommunikasjon med pappa, på et plan som egentlig er helt greit. I morgen er det mulig vi treffes på sykehuset, og jeg tror egentlig det kan bli ålreit om vi gjør det. På ettermiddagen skal jeg treffe brødrene mine som jeg ikke har sett på altfor lang tid, noe jeg gleder meg intenst til. Irene har "advart" meg om at "de små" ikke er så små lenger.. så jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli stående med bakoversveis når Fredrik hilser på meg med hodet i samme høyde som mitt eget.

Jeg er ufattelig sliten for øyeblikket. Siste punktet før leggetid er å se Pablo Francisco DVD'en sammen med Thomasen min før jeg mer eller mindre bokstavelig talt kræsjer i køya.